Hverdagsliv

Høstbrokk

Her om dagen påpekte Ølbrygger´n at:

 

 

Og det har han aldeles rett i. Forklaringen på det er ganske enkel: jeg er god, gammeldags sliten. Du veit, sånn sliten at du føler deg trøttere når du våkner på morran enn da du la deg om kvelden.

 

Da jeg var ute og lufta bikkja i går morges, så jeg for meg at jeg la meg ned i det våte gresset for å ta meg en høneblund – og det fristet.

 

 

Så da ble det en avslappingsdag i går, og det kjenner jeg gjorde godt for frua. Så får alle “burde” og “skulle ha” vente litt, for de går jo ikke sin vei likevel.

 

 

På lørdag, derimot, fikk huset seg en ordentlig helgevask, og ble pyntet med høstfarger og Halloween-pynt. For jada, her i huset er det seff Halloween i hele oktober!

 

 

 

Opp/ned-gardinene jeg sydde i fjor er også på plass igjen.

 

 

Men det som kostet flest kalorier i går, var å finne Halloween-pynten. Vi har foretatt en stor opprydding her siste tida, og det stod ikke til å finne esken jeg leita etter. Jeg sjekka først i kjeller´n

 

 

… hvor den pleide å være, men fant den ikke. Neivel, så var den sikkert i boden bak klesskapet da. Ut med alle klærne… Men nei, der var den heller ikke. Så i bod nr 2 og 3. Men nei…

 

Da gjenstod bod nr 4, som gjemmer seg bak et ølkjøleskap. Et ølkjøleskap som forøvrig er fyllt opp med en full keg, diverse bokser og ei hel kasse med rusbrus.

 

 

Og etter alt kjøret med flytting av kjøleskap og graving i boder, hvor tror du jeg fant den tilslutt?

 

 

Men til mitt forsvar, så er det ikke så merkelig rart at synet har blitt dårlig og hodet ikke helt fungerer på meg lenger. Tida går så fort, vøtt. Spesielt sommeren i år hadde en hastighet hinsides all fornuft.

 

For å forklare hvor fort tida faktisk går, så må jeg fortelle om da Ølbrygger´n og jeg så på Åsted Norge for noen uker siden. Der var det en sak om eldre mennesker som får folk med urent mel i posen på døra . Det var midt i intervjuet med ei tøff dame på godt over 80 at Ølbrygger´n skyter inn:

 

 

Og det var da jeg skjønte hvorfor jeg har blitt så glemsk og rotete, og at jeg ikke lenger ser det som står rett forran nesa mi. Jeg var 37 i våres – og nå har jeg plutselig nådd en såpass moden alder at jeg er et mål for kjetringer som stjeler penger fra de eldre…

 

 

Men jadda, jeg veit hvordan alarmen fungerer, så det ække verdt å prøve seg på denne kjerringa her!

 

Men modnes gjør man jo, og i sommer føler jeg at jeg har blitt hakket mer voksen. Tru det eller ei. Jeg har jo nevnt før at jeg har et ugreit forhold til edderkopper og andre småkryp, og også om mitt forhold til sommer grunnet dette

 

 

Men på vårparten så fant jeg en død husedderkopp nede ved vaskemaskina. Du veit, den sorten som er ganske så stor og ufyselig.

 

 

Og så lot jeg den bare ligge der, slik at jeg måtte møte han ansikt til ansikt hver gang jeg skulle sette på ei litta klesvask. Og det var ikke lett, skal jeg fortelle dere!!

 

 

Sjøl om den var dau og inntørka, så holdt jeg lenge goood avstand til krypet. Men, etter en del klesvasker, så ble den etterhvert ikke fullt så skummel lenger. Og den som var mest overraska over det, var frua sjøl. Overraska og ørlite stolt.

 

 

Det kom godt med nå i sommer altså. For jeg har jo brukt en god del av sommerdagene til å vaske, skure, koste og male terrassen, balkongen og trappa her.

 

 

Og der… der er det mye småkryp, ass, som gjemte seg i hver en krok. Men jeg var ikke LITT redd en gang – helt serr!!!

 

 

Det kom enda bedre med da jeg gikk i gang med oppussing i kjeller´n.

 

 

Plaskende regnvær og en kjellerleilighet som har stått tom noen uker, gjorde at jeg virkelig fikk satt meg sjøl på den optimale testen. Og jeg tok meg faktisk i å la de bare være der, på veggen ved siden av meg eller kravlendes på gulvet – uten å smashe dem paddeflate. Så ja, heder og ære mottas med takk!

 

 

Etter å ha tyna sensommeren til det siste (for å bli ferdig malinga), var det altså på tide å stikke nesa innendørs igjen og ned i underetasjen. Som nevnt før har vi tatt over utleieleiligheten, for å flytte både ølproduksjon og gjester dit ned.

 

Og det var da vi gikk frem og tilbake 136 turer (minst!) mellom kjøkkenet oppe og kjøkkenet nede – med armene fulle av ølbryggerutstyr – at jeg skjønte hvor tålmodig jeg har blitt på mine eldre dager også. Kjøkkenet der nede ble helt fullt det!

 

 

Så det er virkelig ikke rart at jeg har holdt på å fly på veggene av frustrasjon mens alt dette var presset inn på kjøkkenet i hovedetasjen. Jeg fortjener en føkkings tålmodighetsmedalje i gull!

 

 

Men hva får jeg istedet?

 

 

 

Samt en god dose med finkornet gipsstøv spredt utover der nede… Dere veit jo hvor glad jeg er i støv generelt.

 

 

Vår klin gærne nabo slash kollega slash kompis har hjulpet oss å lage døråpning mellom ølhula og hoveddelen av huset.

 

 

Jeg sier klin gæern, fordi han er klin gæernt snill. Sånn tvers igjennom. Ikke bare ble det døråpning, han hjalp også til med å hente og bære sofa til ølhula.

 

 

Han hjelper oss når vi trenger å kjøre bort søppel. Han hjelper oss å hente paviljong. Han svarer på alle dumme spørsmål. Og når Ølbrygger´n kjører seg fast i snøen ute på gårsplassen her, så kommer jaggu meg den klin gærne naboen og drar han opp igjen.

 

 

 

Toppen av kransekaka tok gærningen likevel i fjor sommer. Han tittet innom mens Ølbrygger´n var jobb, og påpekte at det var på tide at jeg fant frem gressklipper´n (da gresset hadde blitt type burde-vært-klipt-for-tre-uker-siden-høyt). Men jeg sa det te´n jeg:

 

 

 

… sa jeg. Det får Ølbrygger´n ta seg av, fordi jeg gjør alt anna around here!

 

 

Det tok ikke lange tida etter at han hadde dratt, før jeg hørte brumming utenfor her. Og hva ser jeg utenfor stuevinduet…?

 

 

Han hadde altså kjørt kilometeren hjemmefra og ned til oss på sittakløpper´n, og klipte plenen rundt hele huset her. Det ryktes om at han til og med hadde gjort en stopp på Rema´n her oppe , for å ta dagligvarehandelen i samme slengen.

 

 

 

Slike gærninger er jeg fryktelig glad og takknemlig for å ha i livet vårt.

 

 

Men ja, gipsstøv dere… flotte greier, eller hur?

 

 

 

Det var likevel så jeg spanderte på meg et ørlite glis, for det som fikk det verst støvmessig der nede, det var….

 

 

 

 

Så jeg tenkte at jada, jeg skal male vegger der nede, jeg.

Jeg skal skrubbe og vaske.

Jeg skal flytte hver ei ølbryggingsflis fra kjøkkenet og ned i ølhula with my own bare hands.

Jeg skal fjerne støv av både vegger, gulv og alt som står i boden.

Men: de hundrevis av flaskene som står der nede…

 

 

Og det gjorde´n! Nesten uten å klage. Faktisk nevnte han at det var ganske gøy å få orden i flaskene.

 

 

Så… da ble det jo ikke fullt så artig allikavæl.

 

 

Men det får gå, for det ble jo veldig fint der nede.

 

 

Og jeg skal uansett ikke klage jeg nå altså. For aldri mer dette på kjøkkenet mitt!

 

 

Aldri mer dette!

 

 

Aldri, aldri mer dette!

 

 

Og aaaaaaaldri mer dette!

 

 

My current mood:

 

 

Jeg er så happy at jeg klagde nesten ikke da jeg måtte trå til med boksing av konkurransebrygg engang!

 

 

Ikke at det kommer til å bli en vane, altså. Men da jeg svarte ja på:

 

 

… på Halloween i fjor, så sa jeg ja til “gode og onde dager”. Det innebærer også å ta vare på en brokkoperert ølbrygger, som ikke får løfte noe eller bruke magemusklene på flere uker.

 

 

Så da fallt plutselig til og med gressklippinga på meg. Samt å plukke opp alt som havner på gulvet. Og kle på´n. Og dusje´n.

 

 

Heldigvis så har jeg litt sykepleiererfaring fra tidligere, da. For to somre siden så var han satt ut av spill pga ryggprolaps (som jo er årsaken til brokken). Gode som vi er på planlegging, så timet vi dette med en ny valp i hus.

 

 

Hvis jeg skal oppsummere den sommeren med en treffende illustrasjon, så er det ølbrygger´n som ligger på massasjebenk i stua (fordi det var best for ryggen) og gauler:

 

 

 

Denne gangen er heldigvis den firbeinte voksen og krever litt mindre, men så var det den timinga vår igjen da… Snuppa slår til med løpetid og ørebetennelse (pga matallergi). Men heldigvis så er hun ikke frustrert over å måtte gå med tispetruse da. Ikke i det hele tatt, lizm.

 

Frøkne Furt

 

Ikke er hun klengete heller. Og i alle fall ikke masete.

 

 

 

Jeg synes på en måte at vi har fått vår del av helseutfordringer for en stund, for det har vært to tøffe år for oss begge fysisk sett. Likevel må man være glad for at det ikke er noe alvorlig, og at det er bedre dager i vente.

 

Det er dog lov å være sliten når man står aleine med det meste, og ikke er helt i form selv. Likevel er det noe fint over de tyngre dagene, fordi man kommer enda nærmere hverandre. Det er fint å kunne være der for en som har det vondt og som trenger en. Det er fint å være både “mor” og frue. Det er fint at vi er sammen om det. Dager som i går, hvor man bare aksepterer at nå trenger man en timeout… Når man bestemmer seg for å bare ta livet med ro et øyeblikk… Når man kan nyte at høstvinden uler utenfor, og at høstfargene har kommet inn i stua… Når man virkelig kjenner på hvor heldig man er som har familien rundt seg…

 

 

De dagene er blant de fineste.

 

 

Og jeg må jo bare innrømme at jeg forelsker meg heeeelt på ny når min kjære står ved sengekanten, med brokkbindet rundt magen, og spør om jeg kan hjelpe han å ta av sokkene.

 

 

 

 

— — — — — — — — — — — — — — — —

Følg Ølbryggerfrue på Facebook

Følg Ølbryggerfrue på Instagram

1
Leave a Reply

Hyggelig om du slenger inn en kommentar :)

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

  Subscribe  
Notify of
trackback

[…] som nevnt i forrige innlegg, så er det viktig å ta vare på helsa si. Og for en prolaps slash brokkpasient er ikke tunge og […]