Nummer 13
Hverdagsliv

Nummer 13

Heisann, og lenge siden sist!

Det er såpass lenge at du har kanskje trodd at jeg har gått lei hele Ølbrygger´n?

Til det har jeg kun én ting å si:

 

 

Eller trodde du kanskje at det ikke er noe mer ølbryggerfruefrustasjon i dette hjemmet? At det er slutt på søl og rør, kjøleskapsmani og humlestøv, klirrende flasker og dryppende julebrus fra taket?

Til det har jeg også kun én ting å si, at jeg er tross alt samboer med han her:

 

 

Så ingen fare, han kommer ufrivillig til å bidra med nok bloggmateriale på livstid.

 

 

I juli skrev jeg om sommeren det var så bratt. Men den gang visste jeg ikke helt hvor bratt den sommeren egentlig var, og jeg ante ingenting om unnarennet som ventet oss på høsten. Ei heller kunne jeg ha forutsett at jeg om kort tid skulle få det så bra at jeg helt glemte å blogge og instagramme. Men sånn ble det.

Nå er det åtte måneder siden innlegget mitt om den bratte sommeren. Og det er et halvt år siden jeg trakk pusten dypt og proklamerte for Ølbrygger´n at vi måtte flytte før jeg ble fullstendig gal.

Det er et halvt år minus ett minutt siden han sa:

 

“Da flytter vi”.       

 

For det var veldig bratt den sommeren. Ikke bare i stigen mot husveggen, men i livet generelt.

 

 

Tross at Ølbrygger´n og jeg hadde det fint sammen, at vi trivdes i huset vårt og i Fredrikstad, så var det som at livet lugget. Du vet følelsen av å gå i motvind? Uansett hva jeg gjorde eller prøvde å gjøre, eller bare tenkte på å gjøre, så føltes det som at det gikk meg imot. Jeg prøvde å minne meg selv på hvor fint jeg hadde det, og hvor heldig jeg var som bodde i et fint hjem sammen med mannen i mitt liv. Men likevel… Livet var for bratt – og ensomt.

Einstøing som jeg er – og alltid har vært – så trodde jeg rett og slett ikke at ensomhet var noe jeg var i stand til å føle på. Men det siste året i Fredrikstad ble ensomheten så overveldende at jeg holdt på å fly på veggene. Det hjalp ikke at det ofte var kjentsfolk og trivelige ølbryggerfolk innom huset vårt i svingen. Savnet etter de som betyr aller, aller mest for oss holdt på å spise meg opp innvendig.

 

 

Utenom i kortere perioder, har jeg ikke bodd nærme familien min på godt over 20 år. Tiden vår sammen har stort sett vært begrenset til helger og ferier. Og det har egentlig vært greit, for det finnes både telefon og videochat. Men etter at jeg ble tante for seks år siden, så ble det noe annerledes. Det føltes ikke riktig å være “helge-tante”, og å følge hverdagen deres gjennom bilder og videoer. Det ble helt feil å måtte bli kjent med dem på ny de gangene vi møttes.

 

“Ikke polarbrød nå nei, men det var jo favoritten sist..?” 

 

 

Tantebarna vokser raskere enn jeg klarer å holde tritt, og de voksne blir også stadig et år eldre. Jeg hadde lyst til å være der for å se barna sykle uten støttehjul for første gang. Å kunne stille som barnevakt på kort varsel, å kunne stå med døren åpen når de bestemte seg for å flytte fra foreldrene i fem minutter. Jeg hadde lyst til å gå hverdagsturer med faren min, bake lefser med mamma og bli bedre kjent med Ølbrygger´ns familie.

 

 

Samtidig så stjal tankene om hussalg, huskjøp, pakking, flytting – og å skulle pakke opp igjen – den lille energien som var igjen i meg. Flytte har jeg gjort altfor mange ganger i livet, og det samme har Ølbrygger´n.

Orker. ikke. en. gang. til.

Og hvordan i huleste skulle vi finne, eller ha råd til, å kjøpe et hus i Akershus som skulle romme både oss, en ølproduksjon og snørr-og-tredve kjøleskap??? For det var vel egentlig ølbryggerkjeller´n…

 

 

… det var verst å gi slipp på. Samt utsikten over jordet. Og kjentsfolk, og alle de trivelige ølbryggerfolkene som stadig var innom. Men mer rakk jeg ikke å tenke på akkurat det.

For høsten ble altså et skikkelig unnarenn. Ikke av den sorten hvor man plutselig kræsjer i snøfonna i bunnen, og ikke helt vet hvor armer og bein tok veien. Det var mer av den typen unnarenn hvor alt går i en sånn rennende fart at man ikke rekker verken å tenke eller snuble.

Eller… Ølbrygger´n fant tid nok til både svetting og bekymringer for oss begge.

 

“Jeg blir stressa jeg, jenta mi”.   

 

 

Kanskje ikke så rart det. For kun en måned etter at han sa:

 

 

“Da flytter vi”.       

 

 

… så hadde vi kjøpt nabohuset til broren min. To uker senere la vi ut Halloween-huset vårt for salg, og fire dager før hovedvisning var huset solgt – med overtakelse kun tre uker etter.

 

 

Vi rakk knapt å kaste oss rundt og pakke, før flyttelasset var på vei til vårt nye hjem på Dal i Akershus.

Da vi 15. november kjørte inn gata vår, og Ølbrygger´n sa: “Nå er vi hjemme, jenta mi”, så rant gledestårene. For den veien har jeg kjørt så mange ganger før. Noe ganger har jeg sittet urolig i setet fordi jeg gledet meg så fælt til å klemme på bror, svigersøs og tantebarn. Andre ganger har jeg kjørt samme vei med et tungt sinn, fordi jeg måtte dra fra dem.

 

Men nå skulle vi altså ikke dra herifra igjen.

 

 

For her skal vi bli. I nummer 13, i den trivelige gata, hvor to små skjønninger rett som det er kommer trippende for å besøke tante og sjonkel.

 

 

Ølbryggerfruebror kan ende opp med en boks ferskt hjemmebrygg på vei fra postkassen, og vår firbeinte har bevist at hun aldri går lei bestefaren sin – uansett hvor ofte hun ser ham. Ringeklokka har knapt stått stille siden vi flyttet, for her er det ofte besøk av både store og små, min familie og Ølbrygger´ns familie. Endelig er vi sammen med de vi er aller, aller mest glad i.

Noe så enkelt som et kaffebesøk på en tirsdag formiddag hos mamma og pappa er jo ren luksus, etter så mange år hvor vi har bodd milevis fra hverandre.

 

 

Da spiller det mindre rolle at vårt nye hjem ikke har noen ølkjeller.

 

 

Ei heller noe utsikt over et jorde. Men hvor jeg før satte pris på at gamlehuset ikke hadde noe innsyn, elsker jeg nå at nyhuset er omgitt av gater, gangveier og mennesker. Ikke minst har det både garasje med god plass til ølbryggerutstyr, og en utvendig sportsbod som etterhvert skal bli bryggebod.

 

 

Enn så lenge brygges det øl og bokses på kjøkkenet, og det er fruen helt fortrolig med. For det føles som at det endelig har løsnet for oss. At skjebnen på et finurlig vis har bestemt seg for at nå skal det gå vår vei. På skinner. Med et par solslynger her og der, selvfølgelig, og kanskje også en revet kjøreledning i ny og ne. For det er jo bare sånn livet er.

 

 

Men jeg har ikke tall på hvor mange ganger i løpet av dagen jeg sier høyt – enten til gubben eller bikkjene – at:

 

“Nå har vi det fint, dere.”

 

For her har vi ENDELIG opplevd en vinter med snø igjen, og vi har blitt ønsket velkommen i det som må være landets triveligste nabolag. Ølbrygger´n sparer to timer på pendling hver eneste dag, og jeg har ny jobb rett i nabolaget – og blitt kollega med min bror.

Og nyhuset vårt… Vi elsker hver en krok i dette huset!

 

 

Her i nummer 13 skal vi bygge livet vårt. Her ønsker vi å bli gamle sammen. Her ønsker vi å bli. 

Vi har kommet hjem

 

 

— — — — — — — — — — — — — — — —

Følg Ølbryggerfrue på Facebook

Følg Ølbryggerfrue på Instagram

 

 

Leave a Reply

avatar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

  Subscribe  
Notify of