Ølbryggerfrue

Det er fredag kveld og klart for frihelg. I glasset har jeg en velfortjent Sheridan´s, snart skal vi le oss gjennom «Nytt på nytt» – og steminga er generelt god i det ølbryggerske hjem.

Men så kommer han inn i stua, med ølglasset i den ene hånda og ølflaska i den andre.

Den romantiske belysninga i stua avbrytes tvert når stålampa rett over huet på meg skrues på full styrke.

Jeg ser opp mot lyset – og blir snøblind.

Mens han…

For å værra ærlig så ser jeg ikke en dritt! Men ved å myse så godt det lar seg gjøre uten å gå i svart, kan jeg såvidt skimte et glass med noe mørk gjennom skinnet av lyskaster´n.

I løpet av få sekunder går en tirade av tanker gjennom huet mitt:

Er det hans eget øl??

… eller gi en:

Eller er det noe han har kjøpt??

Noe som har vist seg å være:

Er det…?

… eller?

Er han?

… eller?

Skal jeg?

… eller overøse han med:

… eller:

Sekundene tikker…

What to do??????

For jeg vil jo vise meg som ei god ølbryggerfrue, vøtt.

Vise at jeg tross alt følger med!

Kan´ke vise meg som helt dust, lizm.

Det er jæææækla viktig å holde tunga rett i munnen, så ikke hele:

… går i vasken!

Men hva jeg skal si…?

#denfølelsen

PS: Jeg fant ut at det var best å værra (nesten) ærlig jeg, ass. Så jeg sa det som det var, at jeg hadde blitt (omtrentlig) snøblind. Og da bare humra han godt, og så forklarte´n hva det var jeg skulle se (som jeg ikke helt husker sånn akkurat nå).

Det er ølbryggerfrua si det, tenker jeg. Freddan var redda!