Egentlig så burde jeg vel skrevet ferdig tredje del av reisebrevet fra Berlin, men jeg trur jeg trengte en ferie fra ferien, for å si det sånn.

For nå er det jo hverdag igjen på alle måter, og det er litt godt det au. Spesielt nå som det er høst. Det er ganske koselig å krype under et pledd med en kopp te om kvelden, nyte synet av opp/ned-høstgardiner og høre lyden en ny øl som tømmes i et glass på sidelinja. Visse ting holder seg stabilt året rundt…

 

 

Speaking of øl, så kommer Ølbryggerfruebror og Ølbryggerfruefar på besøk til helga. For å brygge. Sammen med Ølbrygger´n. De gleder seg. Alle tre. Og jeg bare…

 

 

For jeg har på gefeelingen at min oppgave oppi det hele blir å være kokke slash vaskehjelp slash boffsevakt slash ikke-være-i-veien-frue.

Men jeg er veldig glad i dem alle tre, altså. Kors på halsen!

 

 

Spesielt når dem snakker om øl, da bare bobler jeg over av kjærlighet for mine nærmeste øl-geeker.

 

 

Ellers, så begynner lille:

 

 

… å bli voksen, og går sin andre høst i møte. Det er skikkelig skummelt, for å si det mildt. Det blåser jo, for faen!

 

Og speaking of skummelt så er jo hele huset invadert av nasty:

 

Overalt, er dem.

 

 

De venter på meg på kjøkkenveggen om morran, og de kommer kravlendes mot i helt vill fart på gølvet. Så nå sitter jeg på hjemmekontoret med beina godt trekt opp under meg jeg, as. Og her om dagen kom det en sånn jævel kravlendes mot meg, og jeg bare:

 

 

Så tok jeg det første og beste jeg fant, som var prislista på høstnyhetene på jobben, og så bare manna jeg meg opp og slo te´n! Men da jeg snudde prislista etterpå (for å riktig glede meg over synet av en smasha edderkopp), da dere… da var´n borte!!!!

 

 

Det er kun én ting som er verre enn en edderkopp:

 

 

Men nå har jeg virkelig tatt opp kampen mot spindelveven! Ute har jeg spraya både vegger og gelender med insektsspray. Og inne har jeg satt opp avfukter, så det skal bli knusktørt inne her. So long, suckers!!!

 

 

Men atte den avfukter´n… Den lager sånne vannlyder, og vet du hva som skjer oppi hodet mitt da…?

 

 

Jeg var nervevrak i tre år etter å ha sett The Ring, jeg.

 

 

Kasta til og med ut akvariet mitt, fordi det laga vannlyder. Helt serr!!!

 

Og så er det mus da. Altså den typen som har fire bein, er liten og fæl. Et hus jeg bodde i tidligere, der traff jeg på mus. I levende live. Under kjøkkenvasken. Da jeg skulle kaste kaffefilteret. Tidlig på morran.

 

Og da skreik jeg.

 

 

(Eller, jeg skreik på min måte da, for jeg kan ikke å skrike. Eller hyle. Det kommer bare noen ulyder ut av meg, sånn ca tre oktaver under et normalt kvinneskrik.)

 

Men la oss nå bare si at jeg skreik. Og det stoppa ikke der heller… For til tross for Pelias, 23 døde mus i feller og 2 levende i kjeller´n…

 

 

… og en hel masse musekitt (eller hva det nå heter), så hadde musa vært overalt…

 

 

… i hele huset.

 

 

De hadde bygd opp pyramider med hundemat i hvert eneste hjørne i hele 1. etasjen.

De hadde samla et lager med ostepopp i skuffen i vintrineskapet.

De hadde spist opp halve julepynten min.

De hadde gnagd seg gjennom datapulten min.

De hadde gjort fra seg i alle…

 

 

… kjelene mine.

 

 

Enda godt Pelias «glemte» å fortelle meg at det var flaggermus på loftet også, det fikk jeg nemlig vite sånn helt tilfeldig etter at vi hadde solgt huset. Jeg hadde krepert om jeg fikk en sånn i hodet mens jeg tømte musfeller der oppe.

 

 

Et ganske livat hus jeg bodde i da, egentlig. Som den gangen jeg skulle støvsuge, og hørte noen merkelige lyder bak meg. Da jeg snudde meg så jeg at gnistene stod ut av en koblingsboks på veggen.

 

 

Så da ble det en solid faktura fra elektriker, for å si det sånn. Bare ikke like stor som den jeg fikk fra rørleggeren, han som måtte rense et tett avløpsrør. I kjelleren. Som med ett var full av både mus og… bæsj.

 

Noe seinere måtte jeg tilkalle politiet midt i natta, da det var en kar som prøvde å komme seg inn. Og som musa så var´n ikke invitert!

 

 

Så nå har jeg både innbruddsalarm OG brannalarm direkte til vaktselskapet. Har aldri sovet så godt før, jeg!

 

 

 

For vanligvis ligger jeg våken halve natta og bekymrer meg for brann. Eller, jeg forbereder meg vel mer enn bekymrer meg, for jeg er HELT sikker på at det skal skje.

 

 

Planlegger alltid fluktrute på nytt sted, hadde alltid et tau liggende i nattbordskuffa før som jeg kunne bruke til å klatre ned fra vinduet i 2.etg i tilfelle brann.

 

Men så begynner jeg å fabulere om å klatre i tau da…. Altså, jeg kom meg gjennom elveårig skolegang og gud-veit-hvor-mange gymtimer uten å klatre i et eneste tau. For det er jo rimelig høyt opp dit da… Og jeg æ´kke så grasiøs…

 

 

Jeg kan godt fortelle hvorfor jeg er redd for brann. Det starta nemlig da vi hadde brannøvelse i barnehagen. Ei hel uke snakka vi om brann. Vi hadde besøk av brannbil. Vi lærte hva som kunne ta fyr og hva vi burde gjøre for å unngå brann.

 

Men den prosjektuka der virka virkelig mot sin hensikt, for jeg våkna natt etter natt etter natt med mareritt om brann – eller holdt meg våken for å kunne redde ut de andre om det ble brann.

 

 

What it all boils down to… Jeg liker å tru at jeg er tøff. Et skikkelig kvinnfolk av den gamle, gode sorten, lizm.

 

 

Men jeg æ´kke det, vøtt… Jeg er ei eneste stor pyse.

 

P-Y-S-E!

 

 

Ikke rart man er sliten når kvelden kommer, med tanke på alt man skal bekymre seg for og passe seg for i løpet av dagen. Som veps, for eksempel.

 

 

Men i alle fall… Vi gleder oss til helga, dere.

 

 

Helga blir så bra!

 

 

Blir så trivelig med mer ølprat.

 

 

Men, kjære Ølbrygger, kjære bror og kjære far: Husk nå på at jeg har denna bloggen her. Og insta. Og Face.

 

Don´t fuck it up now.

 

 

Eller… Pappa kommer jo, og han er det rimelig smart å være på godfot med. Som da jeg møtte på:

 

 

… i Bergen. Da ringte jeg pappa.

«Pappa!», sa jeg. «Jeg møtte på en orm!»

«Ble du bitt da?», spurte pappa.

«Nei nei, den bare lå der. Og stirra. Og bare så skikkelig skummel ut.»

«Jaha», sa pappa, for han sier aldri så veldig mye. Men det lille han sier hjelper i de tøffeste situasjoner det altså, selv om han på det tidspunktet var 50 mil unna både meg og ormen.

 

 

Og Broder´n… Han er lizm den som gjør at jeg kommer meg gjennom arbeidsdagens små og store utfordringer med sin superkompetanse.

 

«Hjelp!, Broder´n», sier jeg.

 

«Vi fikser det», sier Broder´n. Det sier´n alltid, han bror.

 

 

Og Ølbrygger´n da… Han kverker alle de ekle edderkoppene for meg. Og vepsene.

 

«Jeg ordnær detta jeg, jenta mi», sier´n.

 

 

Sånn atte kanskje jeg bare skal passe meg sjøl te helga, for jeg er rett ut lost without ´em. Jeg trur rett og slett jeg bare skal diske opp med alt som kan diskes opp for dem, jeg. Sånn for å være på den sikre sia…

 

Ølgryte for the win!

 

(Men jeg skal holde godt på tyttebærbøtta denna gangen og droppær sødmeoverload…)

 

 

— — — — — — — — — — — — — — — —

Følg Ølbryggerfrue på Facebook

Følg Ølbryggerfrue på Instagram