Det seriøse hjørnet

Fint skarre værra, om halve *beep* henger ut…

Forrige lørdag postet jeg på Instagram at jeg hadde styrt på her hele dagen, og bl.a. hadde satt tre deiger til dagen derpå.

 

 

Det jeg ikke postet var at to av disse deigene var totalt mislykket. Jeg postet ikke bilder av meg sjøl som stod der svett og jævlig, eller nevnte noe om den rimelig dustete krangelen Ølbrygger´n og jeg hadde i forbindelse med stekingen av fettbrødene. Det eneste jeg postet var at fettbrødene ble vellykket, og så tok jeg et oppstilt bilde av fettbrødene og kaffeserviset til bestemor på fryseren – det eneste stedet her i huset som ikke så ut som et totalt bombenedslag den dagen.

 

 

Litt senere delte jeg et bilde av min hjemmelagde chilisuppe og hjemmebakte hvitløksbaguetter. Jeg glemte forsåvidt å nevne at denne gryten har vært min spesialrett i snart et tiår, og at jeg kan lage den i blinde. Eller at det tok meg et mislykka forsøk før hvitløksbaguettene ble vellykket. Eller at Ølbrygger´n måtte trå til og hjelpe meg, fordi jeg svett og stressa ikke hadde flere hender til å steke bacon.

 

 

Kanskje kom det heller ikke frem at middagen ble servert klokka åtte på kvelden, og at vi ryddet av bordet først i halv ti-tida. Vi spiste – som vanlig – forran TVen. Og hvis jeg ikke hadde dekket serveringsbrettet med hvite servietter, så hadde det sett slik ut:

 

 

Not so pretty, men et veldig praktisk brett når man bærer mat mellom kjøkken og stue hver dag. Den mørke flekken er, forresten, etter den gang Ølbrygger´n hadde glemt å slå av stekeplata, og samtidig satte fra seg brettet på komfyren.

 

 

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, fordi det er sånn det egentlig var.

 

 

Vi lever i en tid hvor “alt” dokumenteres og deles i sosiale medier. Denne formen for deling og informasjon er forholdsvis ny for oss, og utviklingen har gått rasende fort. Enda famler vi litt rundt i alt dette nye, og det dukker stadig opp noe enda nyere. Glansbilde-fenomenet er påtagelig; det kan virke som at alle rundt en lever perfekte liv, opplever til stadighet en masse spennende og har en energi man selv bare kan drømme om. Presset om å leve et “perfekt” liv, og ønsket om å fremstå “perfekt”, er ikke noe jeg kjenner noe særlig på selv, men jeg merker meg at denne problemstillingen er utbredt. Og det er jo egentlig bortkasta bekymringer.

 

Jeg skal ikke begi meg inn på noe dypere resonnement rundt dette her og nå. Det eneste jeg ville si er at når jeg først skal skryte av meg sjøl, så kan jeg også være ærlig på det som ikke gikk helt som planlagt.

 

Som at grytebrød nr 2 også ble en rå deigklump i gryta.

 

Som at første forsøk på meskerundstykkene ble noen harde klumper med rå kjerne.

 

Som at Surveig ligger i søppelbøtta, fordi hun luktet aceton.

 

 

Men det som er så bra med dette, er at jeg på hvert mislykka forsøk tenkte: “Oh well, da har jeg i alle fall prøvd.” Når man eksperimenterer med oppskrifter, spesielt når man baker med fuktig mesk, så må man bare regne med at det ikke alltid går helt som planlagt.

 

Og så har jeg lært noe til neste gang jeg prøver, for jeg har jo tenkt å gi alt sammen et nytt forsøk.

 

 

Jeg har vært ganske aktiv i (datidens) sosiale medier siden begynnelsen på 2000-tallet, og som hobbyskribent har jeg hele veien hatt et klart skille mellom personlige tekster og den private meg. Jeg har delt veldig mange personlige tekster gjennom årene, og også mye privat. Men jeg har prøvd å holde det private i lukkede forum.

 

Da jeg startet denne bloggen her så gikk det veldig på tvers av mine egne prinsipper om personlig og privat. Å dele historier fra privatlivet vårt og bilder fra hjemmet vårt føles egentlig litt feil for meg. Derfor ble det til at jeg valgte å bruke bitemoji i stedet for ekte bilder av oss, og jeg har det alltid i bakhodet at jeg kan dele mye om det er en del av en historie, men privat er privat – uansett.

 

 

Det har også vekket andre indre konflikter i meg, dette fenomenet med at alt skal være så stilrent og perfekt utad. For det vil jeg ikke være en del av. Hele konseptet med bloggen har vært å være ærlig på hvordan det egentlig står til. Likevel blir det etterhvert til at man automatisk velger bildemotivene der det er best lys, og man unngår helst de stedene hvor det flyter rot eller på andre måter ikke ser perfekt ut. Gjennom jobben min vet jeg når, hvor og hva man bør poste i sosiale medier, slik at det når ut til flest mulig personer. Periodevis har jeg dratt dette med meg inn i Ølbryggerfruen, før jeg tar meg selv i nakken på at dette ikke er jobb. Det skal ikke være stress eller mas; det skal bare være gøy!

 

 

Man kan aldri vite hvordan man oppfattes utad som blogger eller i sosiale medier. Å dele innlegg med venner, familie og bekjente er én ting, men å dele det med hundre- og tusenvis av fremmede er noe helt annet. Det har likevel ikke bekymret meg hvordan jeg oppfattes gjennom det jeg skriver her på bloggen, fordi det egentlig ikke spiller noen rolle. Selv om det er personlige og delvis private historier jeg deler, så er de ofte satt på spissen. Det er ikke reellt for hvordan hverdagen egentlig er hos Ølbrygger´n og frua; det forteller ikke hele historien.

 

Men etter at jeg begynte å dele bilder av bakst og matlaging, så har det dukket opp noen tanker.

 

 

 

Se da, se da, se da!!!

 

 

Det er ikke slik jeg har ment at innleggene mine skal være. Mat og bakst som jeg deler er ment å være til inspirasjon for andre til å bruke øl og restene av bryggingen i mat og bakst. Et forsøk på å vise at jeg har oppdaget en måte å dele min bedre halvdels øl- og bryggeinteresse, til tross for at jeg verken brygger eller drikker øl sjøl. Og for å vise at selv om man ikke kan så mye fra før, så kan det alltid læres.

 

Jeg bare nevner det, for å ha nevnt det, at:

 

 

Hvis bilder du ser på Insta eller innlegg du leser på Face skulle gi deg dårlig samvittighet, så rist det av deg, kjære deg.

 

Det er alltid en historie under og bak.
Husk at den eneste som kan leve ditt liv, er du.

 

Og den perfekte måten å leve ditt liv på, det er your way.

 

Min perfekte måte å leve på, det er å gå litt på trynet innimellom. Jeg har nådd en alder hvor det er helt greit, og jeg trur det bare blir enda greiere i årene som kommer. Man kan bare reise seg igjen.

 

Og nå om dagen tryner jeg altså stadig i gjærdeigen. Eller så snubler jeg i vitrineskap. Men se den historien, den får vente til en annen dag.

 

Kommer i løpet av uka på bloggen:

Oppskrift på fettbrød – deilig søtbakst fra Gudbrandsdalen

Historien om ei ølbryggerfrue og tre vitrineskap

 

— — — — — — — — — — — — — — — —

Følg Ølbryggerfrue på Facebook

Følg Ølbryggerfrue på Instagram

Leave a Reply

Hyggelig om du slenger inn en kommentar :)

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

  Subscribe  
Notify of