Halloween

(U)tradisjonell frue

Halloween er over for denne gang…

 

 

Det er et helt år til neste gang…

 

Tiden er kommet for å pakke ned Halloween-stæsjet…

 

Eller…

Er det egentlig det?

 

 

Det fine med tradisjoner, er at man står fritt til å lage nye.

 

 

Først så slo det meg at den skandinaviske Allehelgensdagen er første søndag i november – altså helga etter Halloween. Og da følte jeg at det var helt innafor å la pynten stå helga over.

 

Og så har jeg jo amerikanske venner, som jo feirer Thanksgiving i slutten av november. Igjen: helt innafor å hedre dem med å la høstpynten stå, sant?

Ikke nok med det, men november er jo faktisk en høstmåned.

 

Og med det

erklærer jeg

tradisjonen

“Halloween varer helt til desember”

for innført!

 

Enda godt jeg deler liv og hjem med en fellow Halloween-tulling, for han var aldeles enig!

Jeg har jo ikke engang fått vist dere den fine Halloween-pynten vi fikk av Ølbryggertante!

 

Den har jeg satt et elektrisk lys i nå, og det ble så fiiiiint! Kan den ikke stå hele året, lizm???

 

Og pumkin-spicen tar jeg gjerne med meg gjennom jula, i alle fall, for Halloween-Calypso ble en hit!

 

Selve Halloween ble litt utradisjonell for oss i år. Her var alt slukket og lukket for trick or treat´ers, for vi var nemlig et helt annet sted. Frua måtte til Gjøvik for å jobbe, og siden det var

… å være fra hverandre på Halloween, så ble gubben med til Mjøsbyen. Og det er alltid koselig å komme til Gjøvik, for der har jeg ikke bare ett “syskenbån” – men to. Ei tante har jeg også der, som var snill å låne oss leiligheten sin noen dager.

I bagasjen hadde vi både Halloween-pynt:

… mel, gresskarmos, pumpkin spice og:

 

… så alt lå til rette for en annerledes – men god – Halloween likevel.

Og det ble det også! Jeg ble invitert på lunsj-date av verdens beste.

 

Og jeg hadde en inspirerende og effektiv arbeidsdag, som ble avsluttet med en hyggelig middag sammen med kusinesjef og gubben. Jeg er så heldig som får jobbe sammen med familien min, i en bedrift hvor jeg hver dag får lære noe nytt, utvikle meg og tilrettelegge arbeidsdagen sjøl.

 

 

Men jeg savner jo peepsa på Gjøvik når jeg er på hjemmekontor. Og jeg savner Gjøvik også. Det er en fantastisk trivelig liten by, hvor jeg har mange gode minner. Gjøvik var stedet jeg startet et nytt liv etter et samlivsbrudd. Det var der jeg startet en ny karriere, fikk nye venner, flyttet inn i ny leilighet alene. Det var der jeg fikk de fineste årene med forrige boxeren min Ronja, og det var der jeg fikk vite at tiden vår sammen dessverre hadde kommet til veis ende.

 

Det var også der jeg bodde da jeg forelsket meg i Ølbrygger´n, hvor vi vandret rundt nyforelsket og skapte våre første minner sammen. Så ja, Gjøvik vil alltid være noe spesielt for meg. Det vil alltid være litt “hjemme”.

 

Men hjemme-hjemme er Ølbryggerhjemmet vårt i Frækstad. Og her lever vi fortsatt på rester av Halloween-paien (som serveres i biter grunnet frakten fra Gjøvik).

Samt minnene fra forskudds-Halloween-middagen.

 

Lunsjserveringen her har derimot blitt noe stusslig siste dagene… Etter seks uker med en sykemeldt Ølbrygger, har jeg blitt skikkelig bortskjemt.

 

 

Men det er godt han er frisk og raskt og back to his old self igjen. Denne uken har vi vært oppe og sprettet før faen får på seg sokkene, og det er brutalt – men godt.

 

 

Ellers… I kjeller´n her så har vi jo (som nevnt) fått en ny leieboer. Og det må jeg bare få si altså, at den forrige leieboeren var av det langt roligere slaget enn den nye. Før merket jeg knapt at det var noen der nede. Nå, derimot, er det dunking og pumping og plumping som preger underetasjen.

 

På søndag, for eksempel, så var det skikkelig livat nedi der. Jeg satt ikke bare én etasje over der, men to. Likevel hørte jeg:

Whooompi

Boooompi

Dunk dunk dunk

Swjoooooosh

 

Men klagde jeg? Neide, jeg var bare heeeeelt:

 

For det kunne vært langt verre. Det kunne foregått på kjøkkenet mitt, vøtt.

 

Men kjøkkenet mitt var like ryddig og støvfritt, det!

Vel, sånn helt til han stakk hodet opp fra kjeller´n for å hente noe gjær. Jeg så det i øyekroken, at han tok frem posene, hold opp den ene av dem og ga den et realt klask. Og da…

Posen sprakk..
Gjæra skvatt…

Over ´n sjøl…

 

… og Halloween-duken på kjøkkenbordet.

 

En illuktende påminnelse om min dalende tålmodighet der, altså. Heldigvis kunne jeg bare sende´n ned i kjeller´n igjen!

 

Men du veit, jeg kan sutre, klage og gjøre utallige forsøk på å forklare hvor

 

… irriterende det er med støv, rot og søl etter brygginga. Men tydeligvis så er det først når man har  opplevd det sjøl, at man virkelig forstår hvor:

 

… irriterende det faktisk er.

 

Dette var andre bryggedagen hans på eget kjøkken der nede, og forrige gang var første gang han stod for oppryddingen helt på egen hånd.

 

(Vel, nesten da. Han hadde nemlig god hjelp av sin svigerfar.)

 

Men mer skulle det tydeligvis ikke til før han forstod ett og annet. På søndag kunne han nemlig fortelle at han hadde fyllt opp maltkaret utendørs for å unngå at hele kjøkkenet og stua der nede skulle støve ned som sist.

 

 

Den whoompi-booomp-swoosjinga jeg hører fra nedi der, er forøvrig bursdagsgaven hans fra meg.

 

Whoompi-booomp er når han hever løftetralla. Swooosh er når han senker den. Et fantastisk godt kjøp som gjør at tunge løft av gjæringskar er en saga blott!

 

 

På lørdag kjøpte han seg jekketalje, så nå har jeg mistet jobben som bryggeassistent for good.

 

Det har jeg aldeles ingenting imot, selvsagt. Meeeen jeg måtte jo bare le når han la den i handlekurven og tilføyde:

Jeg mener å huske og ha hørt det før. Hørte jeg ikke det hver gang et nytt kjøleskap kom i hus, tru?

Men ingenting varer evig… Under forrige bryggingen:

 

 

 

Men nei, gjæringskaret fikk ikke plass i et annet kjøleskap. Ikke et eneste ett av dem. Så da måtte det et nytt et i hus da, og det kjapt.

 

Måtte jo bare ha det.

 

Seriøst, bare måtte.

Trøsten er at kjøleskapet står nede, selvsagt.

En annen trøst er at frosten har kommet!

 

Og det betyr at disse:

… har stilnet den:

Da er det bare å nyte stillheten!

 

Vel, sånn innimellom musekrafsingen i veggene da…

 

Det er bare det at nå har tømme-musfelle-partneren min dratt på ferie. Så da… da må jeg vel gjøre det sjøl da.

 

 

Og speaking of tradisjoner, så holder jeg visst på den hvor jeg får influensa så fort gubben er bortreist.

 

 

Typisk ass, nå som jeg skulle vært dulla med og pleiet etter alle kunstens regler. Men, jeg får nesten bare tilgi han for å forlate meg i en sådann stund. For se hva jeg fant i kjøleskapet da, dere!

 

 

Er det rart jeg elsker´n, lizm…?

 

— — — — — — — — — — — — — — — —

Følg Ølbryggerfrue på Facebook

Følg Ølbryggerfrue på Instagram

Leave a Reply

Hyggelig om du slenger inn en kommentar :)

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

  Subscribe  
Notify of